Restaurant i Praha - ukjent navn, ukjent adresse

HP og jeg trodde vel begge Tsjekkia var et i utgangspunktet u-land, som etter å ha tigget seg inn blant EU-landene samtidig får en viss tilgang til kapasitet. At Praha gjör seg bra på bilder hadde vi sett på google, med röde tak og höy brotetthet, men at Paris kan gå å gjemme seg og at elven Vtlava er full av svaner - det visste vi ikke.

Hele Praha er en slags bonus. Bergtagende motiv langs den kilometerlange elvekanten, fransk design ispedd kirkegårder fra 1400-tallet og utallige krystalsjapper i det jödiske kvarteret, nesten gratis jordbär og pistasjfargede murbygninger, kjärestepar og oppsiktsvekkende få (!) bartedamer, orgelkonserter og gallerier og kjöttfulle menyer, billig öl og nittitallstil - det siste i og for seg ikke like overraskende.


Dagen i dag har ruslet av gårde i det jödiske kvarteret med synagoger og minnesmerker, litt vindushopping som ikke resulterte i stort annet enn et ökologisk fotoalbum, deilig middag på vestsiden av Karlsbroa der restauranten i fråga også har et kjöttutvalg av dimensjoner, (med flamberingshjelmer på hodet og gratis aperitif), og hvem vet hva mer, vi har såvidt begynt på desserten, og tenke seg til ,vi har to hele dager igjen.


Tsjekkia er forresten klassifisert som höyinntektsland med en årlig BNP-vekst på rundt 6%. Så feil kan man ta.

globalisering

folk flest tenker vel mcdonalds og cola (om enn på bekostning av regnskogen), internett og david beckham-plakater selv i avsideliggende landsbyer i mörkeste afrika. for visst er det mörkt der. globaliseringen er jo det ultimate bevis på vestens seier over alt det andre, suksessoppskriften som gjorde oss til herskere, og nådige som vi er skal vi la litt kapitalistisk strössel drysse ned over etterlatte, primitive diktaturer. smilende frigjör vi markedskrefter og ved hjelp av verdensbanken helliggjör vi alle ord som slutter på -ing, for hva klinger vel bedre enn nettopp privatisering, liberalisering og institusjonalisering som sammen muliggjör drömmen om good governance. kolonialismen mistet sin politiske korrekthet på midten av femtitallet, så den gikk vi bort fra, men vår naturlige lederposisjon og medfödte utviklingsevne skal redde verden, og da särlig den tredje, fra seg selv.

helst snakker vi om de asiatiske tigerökonomiene, kroneksemplene på vellykket overföring av industrialisering. disse klatret nemlig hele rostows stige, nedenfra og opp, akkurat som vi foreslo. selvfölgelig finnes det detaljer som vi ikke direkte fremhever, som hvordan moderniseringen ble styrt ovenfra og av autoritäre ledere, men det viktigste er resultatet, eller hur. heldigvis kan enkeltstående avvik kategoriseres under kultur, og bevares der. for kultur er vi for, pro-, som det heter, vi stötter virkelig opp om ulike levesett og tradisjoner, bare se på bistandspengene våre som går til minoriteters rettigheter, og alle midler som spröytes inn i skolen for å läre våre barn om respekt og likeverd... men globalisering handler også om ansvar. da vi skrev ned menneskerettighetene for eks antall år siden satte vi standarden for liv over hele verden. og her tillates inget slingringsmonn. demokratisk skal det väre, og helst liberaldemokrati, og la aldri barna jobbe, det er misbruk.

vi er jo kommet så när hverandre, takk väre globaliseringen. vi vet jo alt om de andre verdenshjörnene, vi oppdateres daglig om jungelkriger og naturkatastrofer, sult og korrupsjon, afrikanske konger som tar på spanderbuksene i festlige anledninger og syns å ha glemt det faktum at förti prosent av den övrige befolkningen lever i absolutt fattigdom, for ikke å snakke om statskupp og overgrep. stadig bekreftes hva vi allerede vet, verden er i akutt behov av vår ekspertise, og gode som vi er, så overöser vi velmenende organisasjoner med gryn, vi arrangerer gallaer og innsamlingsaksjoner og gir så det griner etter. og det beste med all denne teknologiske kommunikasjonen er jo hvordan stakkarslige ofre kan få et glimt av vår virkelighet, våre frigjorte klesvaner og ökologiske handlevaner, vår bevissthet og värt ansvar; kanskje kan de engang bli som oss.

niende februar totusenogni

Jeg er full av følelser. Noen har satt seg i øynene, noen i hodet og veldig mange kjennes som om de befinner seg i magen. Det er så mange jeg er glad i, jeg pleier å si til kjæresten min at jeg er så glad i han at det gjør vondt og han har vel fortsatt ikke fått med seg at det er et kompliment, men det er det. På en måte. Jeg er redd for at jeg skal ha et sånt klart øyeblikk som visstnok skal komme rett før man oppdager en livstruende svulst eller man klemmes fast under trikken. Jeg er redd for å ha masse tanker som aldri brukes til noe. Kall meg gjerne effektiv, men jeg vil kjenne at jeg får noe igjen for alle tankene. Et blogginnlegg som ikke leses av andre er faktisk mer kurant enn det høres ut som. Skal jeg skrive mer i dagbokånden så havner det masse ord bakerst i den røde blokka jeg bruker på skolen, og fordi jeg sikkert hadde skrevet med en vassen blyant uten markert spiss ville alt blitt uleseliggjort allerede før jeg kaster boka mot slutten av året. Internett kjennes deilig evig, bortsett fra facebook da, som er mer plagsomt evig. Om en halv milliard mennesker har en profil og vifter med ølflasker på kanskje seksti bilder hver, hvor lett blir det ikke da å være se og hør om ti år når tusen av disse menneskene er kjendiser og overskrifter om "ville fortider" selger flesk?
Selvom facebook fejder ut og erstattes av et nytt selv-deg-selv-konsept, kan de leve lenge på de milliarder av festbilder de besitter. Tenk bare Ingrid Alexandras fremtidige mann, eventuelt vårt lands prinsgemal om eks antall år, han kommer til å stå å lufte rumpa på hyttetur om noen år, uskyldig moro, helt til den fregnete kroppsdelen zoomes inn på og forstørres og debatteres til spott og spe når stakkaren vinner prinsessa og halve kongerike femten år senere. Huff, kommer vi til å si, eller våre foreldre, og han der skal representere Norge, tenk bare på Tyskland, der kommer det lages film om han, kanskje republikk er betimelig, blodet blir bare mer og mer lyseblått..

Jeg begynte med følelser og var plutselig over i kongefamilien. Nå skal jeg sove.

glimt fra jorda rundt

fytti som jeg liker cape town

Savn er å ikke smile hundre prosent fordi noe mangler, selv om man har det bra.

Savn er hade uten gjensyn med det forste.

Savn er a tenke pa alle ting man aldri for har verdsatt, fordi de bare var nodvendige og bla.

slutt

Seks måneder pakkes ned i en ryggsekk British Airways aldri kommer til å akseptere fordi den er altfor tung. Sarahs computer sender ut mollmuskk og hun synger med, selv om hennes tonale bevissthet ikke er av de beste. Rommet ser bomba ut, bher slenger i sjokolade og mer eller mindre illeluktende håndkler vi ikke har kasta ennå. Julie skriver på genseren hun skal gi til Melanie og Caryn sitter ved siden av, ferdigpakka og fysisk sett klar til å vinke avsted om mindre enn fem timer. Jeg har nylig innsett at jeg blir den aller siste til å dra. Må med andre ord gjennomleve hver eneste avskjed før jeg selv griner meg til flyplassen.

Jeg veit ikke hvor forandra jeg er. Forandringene har alle foregått på et annet kontinent, hjemme er noe jeg ikke helt husker hvordan funker lenger. Jeg har ikke hørt norske nyheter siden september, jeg har ikke sett familien og jeg føler at jula ikke inntraff i år, eller i fjor, rettere sagt. Jeg har svetta sammenhengende de tre siste månedene, og er lite forberedt på våt mars, selv om norsk hestehovsesong i og for seg er hyggelig nok. Jeg veit at venner hjemme har klart seg strålende uten meg, hvem vet om vi har vokst fra hverandre, og de nye tette jeg har fatt forsvinner alle over atlanteren og fortsetter livene sine pa egenhand. I dette nu drar Alido. En av de sterkeste menneskene jeg noensinne har mott. Han kommer til a komme tilbake for a jobbe i Cape Town.

Vi er turister na. Bikini og strandhus, stekt hud og saltvannshar. Lettere a smile nar jeg er barbeint, derfor lar jeg stort sett skoa bli hjemme. Vi spiser masse frukt hele tida, og tar bilder. I gar fikk jeg ikkke sove, og jeg provde a fatte det, at dts er over. At gruppa splittes og at de fleste av oss vil aldri ses igjen, forholdene reduseres til mail og darlig samvittighet fordi vi glemmer hverandres stemmer.

Sor-Afrika er alt i ett, hvitt og svart og rikt og fattig og nydelig men urettferdig. Fjell og hav og safari og asfalt og vingarder og palmer og blanke kjopesentre. Jeg kommer til a savne lydene og prisene og menneskene og strendene og alt annet nesten, unntatt hundene, fordi de bjeffer fra fem om morran og er skikkelig irriterende.

mariannes dagbok

Jada. Det er spennende a se verden, ulikheter og fattigdom og primitiv standard. Men det er soren meg vanskelig a smile ekte innimellom. Nar klokka er sju og termometeret ikke har detti lenger ned enn trettitreogenhalv og maur har invadert kjokkenet og jeg vasser i gronne eggrester og det er bare lunka vann i containeren og jeg er gjennomsvett og lukter Afrika og er solbrent pa skuldre og nese og i tillegg har mensen og skal prove a sikte ned i et nokkelhullforma dyp som dunster dritt fordi det rommer nettopp det- da er det lett a savne Norge og hvite fliser og temperert klima og store speil og eget klesskap og gode venner med sunne interesser.

Eller nar vi tilbringer formiddagen med forst a drasse med oss sekstiliters ryggsekker langs stovete grusveier og svarer passe hoflig pa muntre tilrop og lange blikk fra overallskledde mannfolk i sin beste alder for vi endelig kommer fram til butikken og star i andektig beundring over det aldeles glimrende utvalget hermetikk og rasker med oss det vi finner av melkepulver og suppeposer. Ryggsekkene er tunge og vi sleper med oss usikre plastposer med mango til narmeste kombi, putter oss inn pa best mulig mate og ber om at sjaforen skal dra om ikke sa altfor lenge. Det er bare det at sjaforen trekker inn bade en og to hjemmerulla mens han snakker med smafulle kolleger om var og vind (og sikkert oss ogsa, svette lyserode nordmenn som utalmodig serverer saftige fraser pa eget sprak) og venter pa at kjoretoyet skal fylles til bristepunktet og det gjor det ogsa etter en liten halvtime, vi titter pa egg som balanseres i store fat pa morke kvinnehoder og barbeinte bestemodre i farger og monstre akkurat som i en hvilken som helst oppslagsbok om tradisjonelle kostymer. Det lukter svette og sand og alkohol og litt sliten frukt og ferske donuts, iblandet eksos og maskuline rop fra bartemenn pa hjornet.

Jeg tenker at jeg er i Afrika og at dette blir glimrende minner og gode historier nar det en gang er over, og da kommer det faktisk aldri igjen.